De nye silkeveiene – fra Kina via Afrika til Norge
Referat fra møte i Buen kulturhus 30.10.kl 1300 ved Einar Lunde
BRICS er et samarbeidsforum for landene: Kina, Brasil, Russland, India, Sør-Afrika. Målet er er lage et økonomisk samarbeide som skal konkurrere med globale systemer som er dominerende i verden i dag. Fra 1.1.24 er også Egypt, Etiopia, Iran og De forente arabiske emirater blitt medlemmer. De teller om lag 45 % av verdens befolkning. Tidligere i oktober avholdt de møte med Russland som vertskap. En stor pådriver i arbeidet er Kina, som har som mål å bli en absolutt ledende nasjon i verden både teknologisk og militært, de har allerede passert USA i antall marinefartøyer, men ligger framdeles et godt stykke bak når det gjelder tonnasje og teknisk standard.
Allerede under Maos lederskap hadde Kina startet sitt samarbeide med land i Afrika og donert blant mye annet betydelige mengder togvogner og lokomotiver og bygd en jernbane på 1870 km for å få muligheter for å utnytte store kobberforekomster. Dette var en gave til nye selvstendige land i Afrika fra Mao. Da Mao dør er det Deng Xiaopeng som overtar makten og innfører markedsøkonomi i Kina. Landet var da i stagnasjon etter at 60 millioner mennesker hadde sultet i hjel, under kulturrevolusjonen. Det ble mangel på viktige varer som metaller, olje og øvrige råvarer til industrien. Det ble forsøkt å få til et samarbeide for å få kontroll på problemene og sendte innbydelse til rundt 50 statsledere, for en stor del i Afrika. Dette ble en fiasko da kun fire møtte opp.
Foredragsholder Einar Lunde kjenner alle som nyhetsanker i Dagsrevyen i 40 år, han var Afrika-korrespondent for NRK og har besøkt Afrika 120 ganger. Han jobber som konferanse- og debattleder, holder foredrag og kåserier og er reiseleder i flere land i Afrika. Han har skrevet to opplevelsesbøker.
«Hjemmeleksa» var gjort for dårlig og grundig arbeid ble lagt i et nytt tilsvarende prosjekt. Da møtte 48 statsledere opp, og fikk klar beskjed om samarbeidet ikke ville innebære noe som helst innblanding i det enkelte land, det kunne styres etter egne ønsker, korrupsjon, menneskerettigheter og lignende var interne saker. Det ble gitt enorme lån for utvikling av landene, havneanlegg, veier og annen infrastruktur. De store lånene ble for de aller fleste et så stort problem å betjene at kinesere måtte overta prosjektene for å føre dem videre, et havneanlegg, et veiprosjekt eller en kobbergruve i et land er ikke å forakte, om man forsøker å få et skikkelig grep om landet. Kinas virksomhet har økte enormt på ganske kort tid. Fra 70 til 720 milliarder dollar til disse landene.
Da nåværende president Xi Jinping i 2013 ønsket å styrke Kinas posisjon globalt, gikk han til forsvaret, og lovet fri tilgang til økonomiske midler for å bygge opp et hypermoderne forsvar.
Dette er allerede som sagt på god vei, og er blitt en stor trussel for blant annet nabolandene Japan, Filippinene og Malaysia. Krav på områder og øyer som det hevdes tilhører Kina hører vi stadig om, og dersom land går til internasjonale domstoler, melder Kina seg ut. Det bygges opp kunstige øyer om det ikke er naturlige. Taiwan trues oftere og oftere med militær invasjon.
En av de nye silkeveiene som skal gjøre Kina til verdens ledende nasjon, følger samme rute som Marco Polo mot Afrika og Djibouti, hvor de har etablert første militærbase utenfor Kina. Djibouti er strategisk viktig plassert ved en smal passasje før Rødehavet, Suezkanalen og Europa. Pireus havn i Hellas er allerede kinesisk eid. I området nær Venezia er det planlagt en kjempeterminal for varedistribusjon til Europa og USA. 153 land har meldt sin interesse for prosjektet.
Dette er ikke den eneste nye silkeveien, på grunn av issmeltingen er det også planer for Nordvestpassasjen og nordøstpassasjen, som kommer inn i Barentshavet. Det har allerede vært forespørsler med politisk ledelse i Kirkenes om etablering av havn og jernbane. Her har Kina møtt motstand fra PST.
Einar Lunde fortalte fra sin tid som afrikakorrespondent om en alvorlig episode som inntraff under en biltur, på en markedsplass tettpakket med folk, var sjåføren uheldig å kjøre på to barn, og mobben stilte opp med hakker, spyd og kniver med hensikt å drepe dem på grunn av ulykken. Under angrepet ble han rammet av en hakke, og fikk en stor blødning. De måtte rømme i all hast og kom seg etter mange vansker i sikkerhet.
På disse markedsplassene var det ikke strøm, men det flommet av mobiltelefoner og andre tekniske «dibbedutter», og strømmen kom fra solceller, alt «made in prc».
Evert Knutsen/referent